Journalistikken endres

På utdanningskonferansen "Dei gode døma" i april 2009 var kunnskapminister Bård Vegard Solhjell en av innlederne. Han snakker blant annet om hvordan det sosiale nettet vil få betydning for hvordan vi forholder oss til undervisning og læring.

Av ukjente grunner endte dette opp som følgende oppslag på NRK-Hordalands nettsider:

 

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.6584447


Dette ble raskt fanget opp av NTB som så skrev en kort melding, som deretter ble sendt ut i mange av landets aviser. Mange av disse brukte meldingen direkte. På VG Nett, landets største nettavis, fikk saken en ny overskrift. Redaksjonen sjekket imidlertid ikke saken, og gjorde derfor ingen innholdsmessige endringer i forhold til NTB-meldingen.

Dermed endte saken opp som dette:



http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=542613


Slik syndikering av innhold har vært brukt av den trykte pressen i generasjoner, helt siden innføringen av telegrafen gjorde det mulig å sende tekstinnhold raskt, over store avstander.

 

Nyhetsbyråer

Nyhetsbyråene eksisterer fordi det ikke er økonomisk mulig for alle som bringer nyheter å være til stede med journalister over alt der noe skjer. Byrået fungerer som et slags spleiselag: Byrået sender ut sine journalister og mange aviser og kringkastere abonnerer på de nyhetene som byrået produserer. Spesielt når det gjelder utenriksstoff har pressen vært avhengig av nyhetsbyråene.

Reuters regnes som det første internasjonale nyhetsbyrået, grunnlagt i 1851. I begynnelsen gikk virksomheten ut på å sende kursinformasjon over en telegraflinje mellom børsene i London og Paris, men etter hvert som telegrafnettet ble utbygd begynte en å sende andre former for aktuell informasjon.

Idag abonnerer nesten alle nyhetsorganisasjoner på tjenester fra Reuters, samt fra andre nyhetsbyråer - som NTB.


Forutsetningene for denne praksisen er imidlertid vesentlig endret med Nettet.

I vårt konkrete eksempel viste det seg at det faktiske innholdet i saken ikke var korrekt. Solhjell får selvsagt raskt vite om dette, men i stedet for å ta kontakt med de aktuelle redaksjonene og komme med et dementi publiserer han et innlegg på sin egen blogg, der han forklarer hva han faktisk sa.

Solhjell avslutter med en direkte henvendelse til sine lesere: "Det hadde vore interessant å høyre kva nokre av dokke som var i salen oppfatta at eg sa?" Han fikk mange svar, men det mest interessante svaret kom fra Espen Egil Hansen, sjefredaktør VG Nett. Svaret innleder med å forklare at artikkelen ikke var skrevet av en VG Nett-journalist, men av Norsk Telegrambyrå. Underteksten er: VG Nett stoler på at det som kommer fra NTB er korrekt, og bruker ikke ressurser på å kontrollere denne informasjonen, noe som er helt i samsvar med kommunikasjonsmønsteret syndikering slik pressen har praktisert dette i mer enn hundre år.

Hansen erkjenner at det åpenbart ikke er dekning for den overskriften som VG Nett har benyttet, og han beklager dette. VG Nett legger deretter en lenke til Hansens kommentar på Solhjells blogg, men de endrer ikke overskriften "Vil straffe Facebook-bruk i skoletiden".

Likevel mener VG Netts sjefredaktør at dette "er et godt eksempel på hvordan sosiale medier og nettpublisering tvinger fram bedre kvalitet – bedre journalistikk." Hansen forteller at Solhjells blogginnlegg ble plukket opp på Twitter og at saken på den måten når ham som redaktør. Som kilde kan Solhjell utnytte sine egne websider til påpeke feil, og dokumentere det han faktisk sa ved hjelp av videoopptak av talen som ble lagt ut i forbindelse med den aktuelle konferansen. Informasjonen spres så og kommer langt raskere ut og får større spredning enn om Solhjell skulle kommet med et dementi via tradisjonelle kanaler.

Hansens kommentar ender opp med en lengre refleksjon omkring hva brukermedvirkning vil ha å si for journalistikken:



http://meta.vgb.no/2009/04/29/fremtidens-medier-snakker-med-ikke-til-leserne/


VG Nett når i dag langt flere lesere enn papiravisen VG, men nettavisen har fortsatt ikke økonomi til å finansiere en redaksjonell satsing på samme nivå som en etablert papiravis. Den tyngre journalistikken drives fremdeles frem i de "gamle" mediene: "Nettredaksjonene er fortsatt bedre på å følge nyhetsbildet enn å drive det."

Fram til nå har mediene hatt relativt god kontroll på distribusjon av eget innhold. Avisene har faste distribusjonskanaler, radio og fjernsyn finnes på faste kanaler og programmene sendes til bestemte tidspunkt. Med digital formidling endres dette, neo som eksemplifiseres av Googles posisjon som et lønnsomt mellomledd mellom innholdsprodusenter og deres publikum. De aller fleste av verdens nettaviser er blitt avhengig av trafikk fra Google. VG Nett, og noen av de andre større nordiske nettavisense, er unntak i denne sammenhengen. I VG Netts tilfelle kommer kun tre prosent av trafikken via Google.

World Wide Web har mange egenskaper som vil forandre hvordan en tenker omkring nyhetsjournalistikk. Tidligere var mye av medienes logikk knyttet til at man hele tiden arbeidet opp mot en "deadline" - da avisen skulle i trykken, eller siste frist for å få en sak med i en nyhetssending på radio eller fjernsyn. Med nettdistribusjon endres dette, noe Espen Egil Hansen forklarer slik: "Der papirjournalistikken i sin natur er fasitorientert (slik så verden ut da vi gikk i trykken klokken 22 i går), er nettet langt mer prosessorientert (det kommer motstridende meldinger men…). Nettjournalistikken har ingen deadline, men saker dør langsomt hen når det ikke lenger finnes en journalistisk beveggrunn for å oppdatere."

Forretningsmodellene knyttet til massemediene er basert på at flest mulig ser eller hører et program samtidig eller at de leser den samme avisen. Spesielt kringkastingsmediene tar lite hensyn til brukernes faktiske behov knyttet til når det passer å bruke tid på media. Nettets asynkrone publisering, der innhold lagres for så å hentes frem når brukeren ber om det, er nettmedienes store styrke. Brukerne kan selv velge når, hvor og hvordan de vil benytte innholdet. Samtidig kan digitalt innhold enkelt tilpasses mange forskjellige plattformer, fra mobiltelefoner til store skjermer. "Kombinert med at redaksjonene publiserer fortløpende, gir dette en medial kraftpakke som utkonkurrerer deadline-mediene på det å levere relevant nyhetsinnhold til riktig tid."


VG Netts sjefredaktør legger derfor vekt på at man gjør en stor feil dersom man kun dømmer "digital journalistikk" ut fra hva dette har vært, uten å se denne formen for journalistikk er i ferd med å bli. Masse mediene har vært vant til at journalister forteller mens publikum er relativt passive mottakere av informasjon. Mange holder fremdeles på denne formen for enveiskommunikasjon som et slag ideal, men i virkeligheten har denne kommunikasjonsformen alltid vært bransjens største svakhet.

Erik Solheim snakker om hvordan "Publikum hjelper deg". Selve foredraget varer i 26 minutter, så er det 7 minutter med spørsmål og svar etterpå:

 

Se videoen på NRKbeta videoDirektelink til denne videoen